Publisert den: 24. juli 2003, 00:00 av K.B. Tindal 4.0 av 5
  • 4.00 Samfunnsvurdering
  • 1 Vurdert albumet
  • 1 Ga det 5/5
Gi din vurdering 0

Jeg er riktignok ikke en stor Black Eyed Peas-fan, men denne CD-en er definitivt annerledes. Hvis du lytter nøye, kan du høre så mye originalitet at det gjør det forfriskende. Det jeg respekterer med BEP er at de gjør sitt beste for å eksemplifisere hvert element av Hip-Hop i musikken deres, så vel som sceneshowet. Med sin siste utgivelse kan Elephunk være den som skyver BEP inn i mainstream hvis kampanjen er riktig. Intro cut Hands Up er et sprettende hornfylt spor som har en viss masseappell. Det andre sporet gjenbruker et riff som de fleste døffe Hip-Hop-kattene ikke ville brukt. Labor Day er et nytt konsept over stykker av ‘Night of the Living Base Heads by Public Enemy; Og på noen få spor som begynner med Lets Get Retarded, kommer nybegynneren Furgie noen stramme røverstemmer. Ol ’girl fikk sin egen lyd, men favoriserer også Alicia Keys og Teena Marie på noen punkter. Platen høres ut som noe forfriskende dritt. Som da Fugees først kom på scenen, var de forfriskende. De er kanskje ikke Fugees, men denne utgivelsen vil definitivt få noen til å stå opp og lytte nærmere. CDen er et samarbeid mellom riff, funk, rim, vokal og beats og mister damp på noen punkter med all originaliteten som bare ser ut til å være overalt, men det er likevel en solid utflukt likevel



Latin Girls kunne bli presset som en andre singel. Det er en dristig kjærlig uttalelse til kubanske meksikanske, puertoricanske og spanske mamier over hele verden. Gitarriffene glir lett gjennom sporet, og det høres bra ut å høre en gruppe mennesker fra forskjellige kulturer hyller en annen kulturs skjønnhet; og nok en gang spruter Fergie broen med en lil ’krydderi.



Lyden som BEP utstråler bringer tilbake elementer fra begynnelsen av 90-tallet. Det er så mange ideer på denne CDen at det er noe for nesten alle.








Fergie blåser rumpa på Fly Away. Sa Nuff. Angst er en skikkelig vri, men felles smell. Den har Papa Roach. Ja det stemmer, Papa Roach, og konseptet er akkurat som tittelen sier. Sporet er fullt av gitarriff og mye angst. Definitivt kryss over materiale.

Den neste kuttingen er den første singelen, og det er en ode til noen positive vibber i musikk, og den er til slutt forfriskende. Where is The Love er en realitetskontroll som alle mennesker trenger, så vel som noen gatedrevne katter som gjør det de gjør bra, men som virkelig trenger å tillate seg muligheten til å vokse og utforske dypere emner. Platen er en godmodig innsats. Forhåpentligvis får den den kjærligheten den fortjener. Kom igjen kjeltringer og kjeltringer, du kan fortsatt være en overlevende med gatetroverdighet og tenke veldig dypt akkurat som KRS One gjorde. Hvor er kjærligheten? Holla.