2,0 av 5- 3,83 Samfunnsvurdering
- 18 Vurdert albumet
- 9 Ga det 5/5
Bruno Mars er uten tvil en talentfull kunstner. Hans glatte vokal på B.o.Bs smash-hit, Nothin on You 
tillot det å gå fra et feel good spor til en Top 40 sensasjon. Han handlet raskt på fremdriften og ga ut den fengende Just The Way You Are, som har landet på toppen av Billboard Top 100. Kunstnerens lette falsett og fengende låtskriving har en stjerne skrevet over det hele. Så når Bruno endelig leverer sitt første tilbud i full lengde med Doo Wops & Hooligans, vi kan ikke annet enn å bli litt overrasket.
Ærlig talt, Doo Wops & Hooligans prøver å være alt for alle. Han går fra å høres ut som en tidligere popsensasjon, Leona Lewis på Just The Way You Are til å utgi seg for Daniel Powter (Bad Day) på en Lazy Day. Albumet mangler en identitet, og for hver sang glir det videre i krise. Problemene med prosjektet er ikke vokal eller produksjon; faktisk har Bruno Mars en av de mer silkemyke stemmene som har premiere på ganske lang tid. Problemet er ikke engang låtskriving, det er klart at Bruno vil ha en langvarig karriere som låtskriver, om ikke annet. Problemet begynner og slutter med mangelen på sammenheng prosjektet inneholder.
Doo Wops & Hooligans åpner med Grenade og Just The Way You Are, begge rene popplater. De jobber, og man forventer at Grenade følger i tråd med Just The Way You Are’s radiosuksess. Gjør ingen feil med det, sporene revolusjonerer ikke popmusikk, og selv om de har potensial til å bli hits, er det delvis på grunn av dagens musikalske klima. Derfra hopper Bruno til klassisk R&B baby som lager musikk med First Time. Produksjonen er på punkt med en Reggae-gitar, men sluttresultatet kommer mer generisk enn original.
Fra albumet deres tar et nese dykk ned i sjanger ingenmannsland. Runaway Baby er uten tvil den beste sangen på albumet, men høres ikke ut som de andre. Han viser frem låtskrivingen La meg tenke, la meg tenke, hva skal jeg gjøre? / Så mange ivrige unge kaniner som jeg vil forfølge / Nå selv om de spiser ut av håndflaten min / Det er bare en gulrot og de må alle dele den. Det er typen skriving som fans forventer at Bruno skal fylle et album med, men dessverre kommer øyeblikket og går. Lazy Day er forferdelig og kommer over som en cheesy open mic-forestilling som håper å få noen latter. Bruno fortsetter sitt spredte hjernealbum med euroen som høres Marry Me. En sang senere ruller han ut en pianoballade, Talking To The Moon, som synges vakkert, men vender ut av samtiden. Count On Me tar sterkt fra Israel Kamakawiwo’oles omslag av Somewhere over the Rainbow. Bruno Mars sitt kameleonprosjekt gjør at selv de gode sangene høres mindre oppriktige ut. Når han kjører fra Jason Mraz-karaoke til Amy Winehouse og deretter stopper i Trey Songz-området, virker ingenting oppriktig. Er det polert, selvfølgelig, men utover det påvirker det lytteren lite.
Det eneste andre lyspunktet på albumet er Liquor Store Blues med Damien Marley. Produksjonen er dope, og Bruno høres ekstremt naturlig ut over den. Tekstmessig skinner han med kroken, jeg tar ett skudd for smertene mine / Ett drag for min sorg / Blir rotet i dag / Jeg har det bra i morgen. Sangens relevans er spesielt slående hos de som møter tøffe økonomiske tider. Det er det ene øyeblikket hvor Brunos forfatterskap ser ut til å overskride seg selv. Dessverre er det for lite til sent.
Doo Wops & Hooligans burde ha vært en skinnende debut fra en talentfull artist. Dessverre mangler den en personlig fortelling, noen form for retning, og helt ærlig en formel som ikke er helt salgsbasert. Hvis vi holder fast ved troen på at et debutalbum er skrevet fra fødselen til det øyeblikket det ble utgitt, ville man bli ført til å tro at Bruno Mar levde bare noen øyeblikk i hans egen hud. Årene som en sangskriver førte ham bort fra en egen lyd og nærmere en hva som skal selge strategi. Sikker på at albumet har muligheten til å lykkes, kameleoner gjør det rutinemessig bra, men gjør ingen feil med det, Doo Wops & Hooligans er en debut som Bruno Mars en dag vil kunne se tilbake på å angre på.
