2,5 av 5- 3,75 Samfunnsvurdering
- 12 Vurdert albumet
- 6 Ga det 5/5
Det er umulig å ignorere den forstyrrende åpningen til Cam'Ron og Vado's DJ Drama-vert, Boss Of All Bosses 3 . Over B.O.A.B. 3.0 Intros typiske generiske, syntetiserte lydseng forurenset av de irriterende sirenene som dessverre har blitt standard for massene av fantasi som mangler klubb-DJs, Cam’Ron vandrer ulogisk om mangelen på takknemlighet i spillet i dag. Folk sier ikke mer takk, nei, mener han. Yankees kan ikke spille uten Yankee Stadium. Lakers kan ikke spille uten Staples Center. Giants and Jets kan ikke spille uten Meadowlands, føler du meg? Han høres alvorlig ut som om Lakers ikke en gang kalte L.A. Forum hjem; som om ingen av disse lagene noen gang spiller bortekamper. Det er useriøst lydavfall som signaliserer den kommende timen og tolv minutter med nesten lyrisk ubrukelighet.
Jeg var den første som hadde på meg 30 kjeder om gangen, og rappet Cam on Not Us, og malte en latterlig karikatur av Harlem-hustleren pyntet ut i 1980-årene, Mr. T bling-blaow. Jeg selger musikk og filmer / Best Buy, han rapper syv spor senere på Laying You Down, og slipper en mistenkt hash-tagget bar to år fjernet fra relevans. I den bedre delen av et tiår valgte Cam’Ron å bøye seg over substans, og erstatte oppfinnsomhet-laced album som S.D.E. og Kom hjem med meg for grunne historier om en livsstil fra kingpin. Men i et år der rim om Hublots og Margielas hevet taket på ubeskjeden materialisme, er linjer som Nei jeg er ikke Elvis, men på føttene / Blå semsket skinn (Never In A Million) ikke bare slappe, men virker ekstraordinær middelklasse. Hvis det å skryte av balling er oppdraget, så i det minste skyve grensene; i det minste satset på å få det til å høres interessant ut.
Alt er ikke ve, skjønt. Cam sparker i det minste nok basketball / NBA-analogier til å skape et overbevisende drikkespill. Rop ut til Memphis / jeg blir på Grizzly, (drikk!). Den ene D. Fisher og Phil Jack fanget / Ingen spisser / Bare fly dudes i backcourt, (Drikk!). Og Vados robuste, applaus-verdige levering blir riktig hele tiden B.O.A.B. 3 - aldri mer enn over Talk My Niggas dobbelt-timede, håndklappende minimalistiske glans.
Dualiteten mellom Cams glatte flyt og VAD-Os rett-til-grill-virkelighet føles som en passende pick-and-roll på grunne lytting (det er bra), og albumet er lastet med nok piskeklar lagerantemikk til sprøyte noe røykfylt foray nedover FDR. På sitt beste, B.O.A.B. 3 er en smal lytting - farbar i bilen, farbar i klubben, farbar hvis det er det primære målet å høre noe nytt fra Cam og Vado. Men med 20 spor av platitudes fokusert mindre på progresjon, helt distrahert av yesteryears skildringer av suksess - ved andre lytting - alt som gjenstår er gode minner fra tilbake i dag da Cam’Ron brydde seg om stil og substans.
