Publisert: 26. september 2016, 14:44 av Scott Glaysher 3.1 av 5
  • 2.67 Samfunnsvurdering
  • 3 Vurdert albumet
  • 1 Ga det 5/5
Gi din vurdering 5

Det er sannsynligvis ikke mange Kid Ink-fans som sitter og venter på at hans neste prosjekt i full lengde skal falle rett og slett fordi den 30 år gamle West Coast-hitmakeren gjør nettopp det, lager hits - eller i det minste bruker hele studietiden på å prøve til. Suksessen med 2013 Chris Chris-assistert, DJ Mustard-produsert Show Me typecast Kid Ink inn i den utpekte singel rapperrollen, og helt siden den gang har han fisket etter den neste store smash i stedet for dykking i dybhavet etter store fullstendige arbeid. Han har ved flere anledninger prøvd å gjenskape den samme stemningen og innflytelsen som ble vist på Show Me, men formelen har ikke fremkalt noen duplisert suksess.



I en ny merkevarebygging dubber han seg nå som #MixtapeInk for å få lytterne ombord på sitt relevante tog. Den nye pakken er Rocketshipshawty 2 og dessverre hjelper det ikke hans grunnleggende tilnærming så mye.



Annet enn gruppen dyre-hard, take-a-bullet, get-a-tat, Kid Ink Stans, visste ingen sannsynligvis at det var engang en Rocketshipshawty 1 til å begynne med, men kanskje for nostalgi, følte Ink det nødvendig å fortsette serien uansett. I hans forsvar er det tung omtale til hans tidlige dager og urolige kommer opp. Både Noodles & Ramen, One Day og Before the Checks handler om en enklere tid før alle pengene og berømmelsen. På sistnevnte hevder han i koret at vi ikke egentlig vet om fortiden min da jeg / ikke egentlig vet hvordan jeg skal holde det rasjonelt, og så fortsetter han å fortelle oss alt om det rett etter at Casey Veggies retter ut 12 barer av generisk fyllstoff. Renter øker imidlertid når blekk rapper Mine første minner var 6 år gamle / 1514 Orange Grove leilighet med kakerlakker / Da jeg var fem, var pappa låst og borte / Og det eneste han lærte meg Feds er alltid på telefonen. Det er ikke akkurat historiefortellere 101, men det er en start, og i det minste er det en god pause fra R & Boasting om flasker og modeller.








Ink's vokalopptreden holder seg jevn når han klarer å krone pent over Charcuterie Board of Beats han valgte til dette båndet. Det er 20 forskjellige produsenter for de 16 sangene, som alle gir varmen. For det meste er beats hoppy, tung bass og skarp-infusert R & B-syltetøy som er perfekt for klubben eller bilen, men svært få vender manuset. Den nevnte One Day produsert av D.A. Doman fører med piano i stedet for felle trommer og lar Ink's barer til det meste av verket.

Det samme gjelder Doman’s 100 Different Ways - en beat skulpturert for et skrekkfilm-lydspor. Det som er enda skummelere er imidlertid hvor dårlig kjente artister HardHead og Vee Tha Rula bodied Ink på sitt eget spor. Han hjelper seg ikke mye med linjer som One hand in the air, ikke Nae Nae / Not play date hvis hun vil sparke det som Pele. Selv en blind mann kunne ha sett slaget komme en kilometer unna. Rocketshipshawty 2 skuffer ikke helt, ettersom det er noen øyeblikk du kan vippe hodet til, men for det meste er det ganske klart å se at Kid Ink ikke akkurat vet hvor han passer innenfor rappens marginer - spesielt når han ikke ha et megahit i full rotasjon på din lokale dykkestang.