2,4 av 5- 2,43 Samfunnsvurdering
- 7 Vurdert albumet
- to Ga det 5/5
Hvis album ble bedømt utelukkende på grunnlag av selvbevissthet, Finn The Beat ville ikke motta kritikk. Debutstudioalbumet fra polariserende vestkystfigur Blueface sier alt i tittelen. Blueface er kjent for mange ting, men hans unike forhold til rytme er det største.
Det har ikke hindret ham i å lage overbevisende sanger. Hvis noe, bør strømmen hans uten kilter sees på som et pluss, og hjelpe ham til å skille seg ut. De klønete tekstene hans kan være mer krøllete enn humrerverdige, men i det minste har han sans for humor.
Dessverre, Finn The Beat gjør ikke noe for at Blueface har lang levetid. Prosjektet har ikke en gang kjøretid, men det føles oppblåst. Å lytte til mer enn noen få sanger fra dette albumet kan føles som å forholde seg til en festgjest som ikke kan gå hjem nok.
Et album kommer ikke til å bli en ny klassiker når den første sangen inneholder linjen Baby blowin ’dick akkurat som en fløyte og hvis fjerde sang har She blowin’ dick like a trumpet. Blueface savner i det minste full Lil Yachty ved å faktisk referere til instrumenter som krever bruk av munnen (dvs. ikke en cello), men det er ikke mye beroligelse. Sistnevnte spor, Murder Rate, er faktisk halvveis anstendig, hovedsakelig på grunn av et levende slag og en formidabel Polo G-funksjon.
Gjesteversene har en tendens til å være dyktige, og stoler mest på kunstnerens kjemi med Blueface. Dette fungerer for noen, som Lil Baby og Stunna 4 Vegas, hvis energi med Blueface fortjener mer enn den kjedelige pianofelleren bak dem. Andre, som Gunna og DaBaby, har funksjoner som bare er nødvendig å lytte for fullførere av disse artistene.
Ambjaay kan ikke redde Carne Asada, en skadelig maraton med doble ententer som She gon 'svelge mutter som om det er leche og jeg vil rulle på denne tispa som en burrito. Ingen artister ville fortjent skammen over å være på solo duds som wannabe club hit Viral and Period, som drypper av kvinnehat (Hvorfor disse tisper holdt fast på ‘Gram men egentlig horer i person?) Enda verre, det viser Bluefaces versjon av sang.
Den beste sangen på albumet finner Blueface helt for seg selv. Dirty gjør ham ikke til en introspektiv tekstforfatter full av teknisk dyktighet, men den har en sterk krok, god taktslag og smart skrift (jeg tilbrakte et hus på en sofa). Den besitter hans innledende karisma som tiltrukket så mange. Slå det av også mange? Jada, men det er en del av å komme opp og skille seg ut.
Glem takten. Dette svake albumet antyder at Blueface trenger å oppdage seg selv.
