3,8 av 5- 3.18 Samfunnsvurdering
- elleve Vurdert albumet
- 3 Ga det 5/5
Det kan ikke benektes at stjernestatus har ført til at Russ nysgjerrigvis ble en av Hip Hops mest forhatte personas. Visst, han forkynner hvor DIY han er hver sjanse han får og ignorerer tilgivende de som sov på ham under oppstigningen til rappens høyere nivå (inkludert vanlige rapmedier) - men gjør ikke alle rappere det? De fleste rappere har en lignende slipende holdning når de henvender seg til hatere og kritikere, men med nøyaktig samme farger ser det ut til at Russ har malt et mål på sin egen rygg, noe som gjør det kult å hate på Russ - spesielt på Internett.
Men Russ vet bedre enn noen, den beste måten å stille tullete hatere er en todelt formel; lage kvalitetsmusikk som setter opp seriøse tall. Han har allerede lagt noen seriøse tall på brettet med debut i 2017 Det er virkelig en ulv takket være et par hitsingler (What They Want og Losin Control), men det er hans andreårstilbud, DYREHAGE , som flytter nålen nærmere kvalitetskategorien.
På den Scott Storch-produserte albumåpningen The Flute Song (som til å begynne med skal være i samtalen for årets beat), påtar Russ seg rollen som unsparing DYREHAGE keeper til alle hans påståtte underlegne samtidige. De opprettholder ikke koden, bransjen full av noen hoes / De lettin 'som noe gå / Folk er skyggefulle som faen / jeg holder for meg selv, men jeg føler energien skjønt / Ingen av disse menneskene er venner for meg, men raskt lar lytterne vite at det fortsatt er Russ vs. alle.
Etter introduksjonen er det Outlaw der han - du gjettet det - erklærer både sin overlegenhet og sin upartiskhet fra rap’s mainstream. På Kill Them All fordobler han sitt rop til meg mentalitet med linjer som dere er så besatt av meg, jeg har aldri engang snakket med dere tisper og merkelig spesifikke forklaringer som at dere betaler sosiale medier tjue du 'hver måned / Bare for å kommentere, like og følge kontoen din / Det hele er en front, dere er glorifiserte Instagram-underholdere.
I hovedsak er de tre første sporene en gigantisk knulle deg til i utgangspunktet alle som noen gang har tvilt på ham og de som ikke kan selge ut Red Rocks (bortsett fra Snoop Dogg og Rick Ross, som vises på Last Forever). Det overlegne følelsen kjennes, men selv etter rapperstandarder blir det til slutt en overflødig karusell av selvsikkerhet; som kan bli svimlende. De beste sangene på DYREHAGE er når han er avslappet, ærlig og forteller sin egen historie i stedet for å ødelegge andres.
DYREHAGE mangler direkte smash hits, men det er tydelig at Russ 'fokus for dette sophomore-tilbudet var å lage et prosjekt som var bedre avrundet enn hans debut - så i så fall oppdrag oppnådd. Albumets sentrum er fylt med sterke, men likevel beroligende kutt som fremhever Russs styrker som låtskriver og historieforteller. (Missing You Crazy and Serious drar nytte av hans tidligere og nåværende kjærlighetsforhold mens Parkston Drive beskriver veltalende hans berg- og dalbane-familie over et perfekt samplet Sting gitarriff.)
Hvis han fortsetter å lage prosjekter med denne mengden balanse, vil det ikke være vanskelig å se for seg at Russ er en av Hip Hops mest berømte i stedet for avsky.
