3.0 av 5- 3.44 Samfunnsvurdering
- 16 Vurdert albumet
- 7 Ga det 5/5
I løpet av fire album og flere mikstape har Ace Hood plassert seg som en rapper som er for gatene, ved gatene. Stillingen har ikke akkurat vært så innbringende for 25-åringen fra Sør-Florida. Bortsett fra noen få hitsingler som han kan hevde som sin egen, forsvinner Ace vanligvis når diskusjonen om unge bemerkelsesverdige rappere dukker opp. Den oppskriften endres ikke på den nye blandebåndet hans, Sult III , der han holder seg fast forankret i å blidgjøre de som sovner med åpent øye.
jeg er ikke et menneske 2
Ace Hood kommer sterkt ut av porten med Fear and Everyday, poster som fremhever en daglig grindmentalitet. Bortsett fra for den tvilsomme bruken av Auto-Tune on Everyday, tjener disse sangene demografien hans godt ved å levere en grusom stil støttet av overbevisende rim. Denne oppriktigheten kan man også høre på Buss Guns, en plate som i beste fall høres formell ut. Imidlertid takler Ace Hood emnet med bemerkelsesverdig detalj, og refererer til Chief Keef og overholder kodene på gaten i prosessen. Det er også en chip på Hoods skulder her, og han adresserer den deretter. Jeg føler meg selv å få penger hver dag som en ung nigga skal / Kan ikke gå i skoene mine, ta en titt i øynene, du vet ikke hva jeg har vært igjennom, han rapper med ond hensikt.
Tatt i betraktning fremgangen Ace Hood gjør i begynnelsen av Frelse III blir det skuffende å se ham falle tilbake i et hull med kreativ stagnasjon i siste halvdel. Reazy Renegades truende taktslag på F.Y.F.R. (Fuck Your Favorite Rapper) tilsvarer å kaste en softball til Mark McGwire i løpet av saftedagene hans og se ham piske. Det er nesten umulig å høres dårlig ut fordi Renegades produksjon er så god, men Hood savner merket ved å forsøke å stille kravet sitt som Sørens Kendrick Lamar. Han klarer seg bedre på Hip Hop, selv om selve temaet bak plata får sin pekepinn fra Common’s I Used to Love H.E.R. Og klassikere blir bedre uberørt enn etterlignet.
Ace Hood vekker tonen i Save Us, et dystert spor som avdekker sykdommene i samfunnet hans. Resultatene er utrolige, med Betty Wrights kraftige vokal på kroken som glir over det melankolske bakteppet. Ess graver seg forbi sin vanlige hjørnegutt-bravado og kommer til kjernen av saken, rapper, Det foregår krig utenfor, det er ødeleggende / Hettene adskilt av klikker og tilknytninger / By full av sataner som ikke står overfor noen begrensninger / Slår på nyhetene og det er gift i hele nasjonen. Innlemme flere øyeblikk som Save Us, i stedet for den korte fortellingen bak R.N.S. (Real Nigga Shit) eller den svakere klubbplaten Skip the Talk’n, ville ha produsert en bedre balanse her.
Samtidig som Sult III er en merkbar forbedring fra de to første delene, Ace Hood kommer nok en gang til å levere et prosjekt i full lengde som føles betydelig imponerende. Han har sine øyeblikk av lyriske triumfer, så vel som en bestemt holdning som aldri viker hele veien. Til syvende og sist, Sult III vil få sin rettferdige andel av spinn før neste boblende street rapper dropper sitt nye prosjekt. Og så fortsetter syklusen.
