4.0 av 5- 3.12 Samfunnsvurdering
- 25 Vurdert albumet
- 14 Ga det 5/5
Sannheten er fremmed enn fiksjon, men det er fordi fiksjon er forpliktet til å holde seg til mulighetene; sannheten er ikke. Disse ordene stammer fra den historiske forfatteren og den tidligere Mississippi-elvebåtpiloten Mark Twain i 1987, og hittil er det ikke skrevet noe om Mississippis egen Big K.R.I.T. ringer sannere. Siden 2010-tallet K.R.I.T. Wuz her , har produsenten / produsenten rutinemessig gitt ut en mengde fenomenalt materiale, deretter samlet en vanvittig fanskare, og høstet nesten enstemmig respekt fra tidligere legender i spillet, nåværende stafettpinneholdere og til og med Spike Lee. Men i 2015 er K.R.I.T.s uutgrunnelige fravær fra vanlig radiospill en altfor absurd fortelling for at selv den mest fantasifulle forfatteren kan bli gravid. Etter hvert som hans rykte vokser med hver eksepsjonelle utgivelse, har den helt bisarre gåten forvirret fansen i fem lange år. Men som K.R.I.T.s nye samarbeid med DJ Drama antyder, er det bedre på denne måten.
Selv om det ikke er en eneste fasett av K.R.I.T.s kaleidoskopiske musikalske depot som kortfattet redegjør for hans oppfinnsomhet, er hans mest overbevisende innsats vanligvis når han avgifter sjelen via direkte barer og tapper voldsomt hans frustrasjoner, som Mt. Olympus og selvfølgelig The Vent. Umiddelbart etter Dramas vanlige braggadocio-ordtak, Det er bedre på denne måten lanserer med K.R.I.T. utladende vakre, bekjennende barer over et jazzy, orgeldrevet soundboard levert av Kenneth Wallum III. Etter lyrisk crescendoing til et lidenskapelig klimaks, ble K.R.I.T. lyser stemningen med 86, går gjennom noen få av hans logotype-emner og tar over produksjonsoppgaver. Som Rotation, Me and My Old School Guitar eller Cadillactica, blir skarpe vintage-pisker et symbol på livet mens de samtidig fungerer som en bilstereobanger.
Tilsvarende årgangssnakk av Monte Carlos og Cadillacs, for flertallet av båndet K.R.I.T. eksperimenterer med oldschool-lydbilder mer enn tidligere utgivelser. På samme måte som andre mestere innen håndverket, har K.R.I.T. er først og fremst en fan av musikk og musiker sekundært. Dette gir ham den sterke evnen til å fikle med og manipulere forskjellige sjangre for gledelige resultater, som fusjonen av melodisk G-Funk og ren Dirty South-sprett på No Static, med Warren G på refrenget. Shakem Off er innhyllet i samme energi som en tidlig No Limit-plate, med Ludacris og K. Camp som utstråler kjemi sammen til tross for deres forskjellige stiler. Mindre stjerneklar selskap følger med K.R.I.T. på Got Me Thru, men Delorean og B.I.G. Scant er like animerte i sitt forsøk på å matche den autentiske gløden til K.R.I.T. mens den kollektive trioen undersøker deres respektive kamper for å bli hørt - både bokstavelig og billedlig.
https://www.youtube.com/watch?v=qFzZ_87M3-k
Skøre konspirasjonsteorier om eksistensen av en Hip Hop Illuminati blir midlertidig troverdig når man hører en sang som Party Tonight for første gang og innser selv dette øyeblikkelige K.R.I.T. masterstroke vil ikke få ordentlig ordinær oppmerksomhet. Uansett om de er oppført som miksbånd, studioalbum eller EP-er, har K.R.I.T. prosjekter har vært gjennomgående hele fra start til slutt, og kombinerer introspeksjon, intellektualisme, bilstereosanger og alt i mellom. Party Tonight klarer å skinne som en sammensmelting av alle disse komponentene, og er uten tvil det mest enestående symbolet på K.R.I.T.s sjeldne kunst på Det er bedre på denne måten .
Mark Twain sa også: Lojalitet til land alltid. Mange ellers talentfulle artister bukker helt under for radiosmakere i et forsøk på å styre karrieren mot vanlig søkelys, men Big K.R.I.T. fortsetter å være lojal mot landets røtter og eneste pilot for hans kreativitet - kontinuerlig ødelegge og bøye seg for de som respekterer hans innsats. På finale- og tittelsporet setter artisten endelig de forvirrede fansens frustrasjoner ved å forklare hvordan hans utstøtte, underjordiske kjendis er bedre på denne måten. Til tross for at K.R.I.T. er utvilsomt på nivå med slike som Kendrick Lamar, J. Cole, Drake, etc., kan hans ikke-eksistens fra radioen umulig teoretiseres i noe verden utenfor fiksjonen. Men som hans nye mikstape samtidig beviser og forklarer, er det bedre på denne måten.
