4.0 av 5- 3,50 Samfunnsvurdering
- 14 Vurdert albumet
- 7 Ga det 5/5
Modern R&B, mer enn noen gang, er et mikrokosmos av moderne musikk som helhet: en mishmash-montasje med flere stiler og undergenrer enn noen av oss vil innrømme at vi kan følge med fra dag til dag. Chris Browns Hip Hop Soul og EDM-infundert hybrid klubbmusikk; Janelle Monae’s apokalyptiske, sosio-politiske, budskapstunge lydlandskap; og Miguels klassiske, men likevel new age lovelorn lengsler. De er alle like relevante deler av det vi vet å være FoU i det nye årtusenet. Så er det noen overraskelse at en av sjangrenes beste album til nå kommer fra en LA-basert alternativ soulduo, hvorav en indirekte utfordrer selve forestillingen om hva relasjoner, erotikk og lengsel i R & B-musikk kan se ut og høres ut som? I så fall kan du prøve å ikke bli for fanget av forbauselsen din; Ego Death har mange flere lag.
Ikke helt et tradisjonelt konseptalbum, men langt fra en haug med tilfeldige, ikke-relaterte spor, Ego Death er en LP med oppriktighet, dristig naken åpenhet og amorøs lyst. Det er en viss forsiktig, ristende grislighet til musikken som også, ironisk nok, er jevn. Den mørke, skitne funken ispedd klissete, sjelfulle instrumentering passer perfekt til Syd tha Kyds disete, dystre vokalisering. Med todelt Just Sayin / I Tried, dykker Syd og gjengen inn i de forskjellige stadiene av et samlivsbrudd. I den første satsen riper Syd lurt sin tidligere kjæreste en ny ved å fortelle henne - uten tvil - at det er slutt ved å gjenta Jeg elsker deg ikke mer, og du kjenner deg. Del to finner henne nærmest å formidle dyp anger for et forholds nedfall. Den samme ærligheten omformer seg til voldsom lengsel etter den dype, smittsomme samba-funken til Vic Mensa-assistert Go With It, den sakte brennende knasende av Get Away og jentens fettbunn.
Men ved grunnlaget Ego Death har alle elementene i et standard R & B-forholdsalbum: en karismatisk, men følelsesmessig feil frontmann (kvinne i dette tilfellet), tekster av klø, men likevel glødende lyst, og noen ganger usikkerhet, og den utrolig provoserende musikken som støtter det hele. Disse elementene flettes best sammen på Special Affair, da Syds raspe stemme gir dominerende krav til byttet hennes overlappet med en seng av mørkt fristende funk gir et virkelig høyt vannmerke på albumet. Mens det neste sporet, Something's Missing, representerer den andre siden av spillet: en advarsel mot å bli forelsket for ung.
Det hele blir samlet i jam-sessionen som atmosfære på Ego Death , som på mange måter er et altuniversversjon av Voodoo av D’Angelo. Det gir mye ondskapsfull lekenhet som lytterne ikke har noe imot å være omgitt av. R&B og sjelen til Internett er ikke redd for å glede seg over den erotiske, innuendo-inspirerte, lidenskapelige siden av livet. Nøklene til suksessen til formelen er for det første Syd tha Kyds forsøk på å kanalisere lysten til sangere som Marvin Gaye, R. Kelly og D'Angelo i deres mest sensualiserte øyeblikk; for det andre Syds evne til å glede seg over sine mangler i stedet for å prøve å legge en maske på hennes smerte og lengsel etter gjenstanden for hennes hengivenhet; og til slutt, at Internett som en enhet skyver konvolutten akkurat nok til å ikke ta saksgangen for langt, slik at lytternes sinn kan utløse en skummel flamme etter at de har presset kampen mot boksen noen gang så forsiktig.
Som Frank Ocean’s Channel Orange utfordret konvensjonene til R&B på sin egen måte , Ego Death er et album som begge passer spesielt for den sosiale mediealderen til musikklyttere, men samtidig rik og gjennomsyret av tradisjonene til sjelen og R & B-musikk fra fortiden. Hver sang som går, borer dypere og dypere inn i lytterens sjel. Det er humørsvingende uten å være negativ, dyster og dyster uten å være i nærheten av deprimerende. Og til og med med at R&B er hodegodden det er i disse dager, viser Internett at de fortjener et fremtredende rom innenfor den musikalske melange. .
