4.0 av 5- 5.00 Samfunnsvurdering
- 1 Vurdert albumet
- 1 Ga det 5/5
Jaylib-prosjektet var det første som virket for godt til å være sant, da disse supergruppideene sjelden blir oppfylt. Likevel, her er vi med Champion Sound, med lov av LAs Madlib og Detroits Jay Dee. Begge passer til profilen til produsentene, men er ganske lette på den senere og imponerende på den tidligere. Likhetene deres slutter der, da begge har gått veldig forskjellige veier for å komme dit de er i dag.
Kanskje hip-hop, eller musikkens mest produktive produsent, Madlib har hatt hendene på flere prosjekter enn du kan riste på. Du er kanskje kjent med Stonesthrow-bærebjelken fra produksjonsarbeid på tidlige Liks-album, hans forankring av Lootpack's Soundpieces i '99, alter-egoet hans Quasimotos opus The Unseen i 2000, hans enmannsband I gårs New Quintet, hans utrolige Shades of Blue jazz remix-prosjekt for Bluenote. Uansett har mannen som stadig blir avstumpet i bomberommet blitt av denne sjangers beste produsenter.
Etter å ha snurret Pharcyde med noen smell for deres 1995 Labcabincalifornia, hektet Jay Dee opp med A Tribe Called Quest i 96 for å hjelpe til med å levere sitt første album på tre år. Beats, Rhymes & Life og senere The Love Movement ble festet som massive skuffelser fra Tribe og Dilla ble ofte klandret. Etter hvert som tiden gikk, og han fanget alles oppmerksomhet med Slum Village og Fantastic Vol.2, begynte folk å innse hvor god produksjonen hans var. Ikke lenger med Slum Village, har Dilla blitt en av Hip Hops mest anerkjente beatsmiths.
På med showet er konseptet enkelt. Madlib produserer og Dilla rimer. Neste spor, Dilla produserer og Madlib rimer. Alternativt, gjenta. På en eller annen måte, til tross for drastisk forskjellige stiler - Madlibs støvete sløyfer og avstumpede basslinjer og Jays varemerke-trommer og håndklapper - er dette albumet enormt sammenhengende. Bare sjekk kompatibiliteten fra Jays vintage Nowadayz med Beat Conductors eksperimentelle (og hella raw) Champion Sound. Til ingen overraskelse handler dette albumet egentlig om beats. Å gå frem og tilbake og prøve å bestemme hvem som kommer bedre er en oppgave i seg selv. Dilla bringer en av de beste taktene i karrieren med The Red, en latterlig banger som vil få hvilken som helst klubb åpen. Starz smeller i en lignende vene og pakker en smittsom vokalprøve. Den dårlige gutten gjør sine greier på Heavy med sin fascinerende basslinje og er i ekte loop-digga-form når hornene blarer på The Official. Hver gir et indisk smakstilbud med Strip Club (Jay Dee) og Survival Test (Madlib). Jay Dee bringer ren ild med dundrende The Heist og Madlib kommer like fint på No Games, selv om det var mer enn Dilla kunne takle på mikrofonen.
Selv om de har liknende personligheter på mikrofonen, vil verken Madlib eller Jay Dee få hodet til å snurre med sin lyriske dyktighet. Den jevne tilstrømningen av gjester er ganske velkommen som et resultat. Frank N Dank slutter seg til Dilla over en hakket Madlib-banger på McNasty Filth, og Talib Kweli høres hjemme med Madlib over Dilla's bugged out synths på Raw Shit. Jeg kan ikke glemme utseendet til Madlibs alter-ego som Quasimotos heliuminduserte levering går godt sammen over et av Jays mer eksperimentelle tilbud. Exclusive er der det er, mens Madlib slår et slag perfekt skreddersydd for Percee Ps maskingeværstrøm.
Dette er virkelig en Champion Sound. To enormt talentfulle produsenter med veldig forskjellige stiler bare kaster det hele i smeltedigelen og har kokt opp noe velsmakende. Mange tvilte på om dette samarbeidet ville høres like bra ut på voks som det gjorde på papir, men møtet mellom disse to sinnene viste seg å fungerte bedre enn jeg hadde håpet. Bidraget til hver kunstner er tydelig, og blandingen av disse bidragene er hva mestere er laget av.
