3,5 av 5- 3.33 Samfunnsvurdering
- 53 Vurdert albumet
- 33 Ga det 5/5
Selvstendig merkevarebygging godt nok til å bli en kulturell bærebjelke, har Joe Budden vært mange ting for observatører, både forankret i ham og foraktelig over hans tilstedeværelse. En gang lovende Def Jam-nybegynner, han har blitt en fjerdedel av slakterihallen, en reality-tv-stjerne flere ganger og en elsket Twitter-kjendis, kamp-rap-strider, podcaster og misunnelse på menn for armgodset han har samlet som tradingkort. Med respekt for de mange hatter han bruker, ville ingen av dem bli gjort mulig hvis ikke for hans veldokumenterte rykte for lurte ordspill og rimekspertise. All Love Lost finner en av våre mest urolige handlinger som kommer til syne med hans mangelfulle persona, et konsept som er godt utforsket i katalogen hans på dette tidspunktet.
Klokker inn i heftige 78 minutter, All Love Lost er det siste kapitlet i Joe Buddens kamp- eller flyhistorie som hele tiden har ryggen mot veggen. Husket over tid for spenning med blant andre G-Unit og Wu-Tang-kumpaner, ligger hans største fiende innenfor da han fremdeles ser ut til å være lysår unna selvutfyllelse. Albumets intro setter umiddelbart i gang sine melodramatiske hjul, ettersom en utvidet rockegitarsolo følger Budden som håndterer emner, inkludert kritiske motstandere og hans pågående kamp med depresjon. Et vanlig tema i hans katartiske arbeid er anstrengte forhold, og dette prosjektet er ikke noe unntak med Broke som leverer et åpent brev til en av hans ekser. Direkte etterfulgt av soul-baring Playing Our Part, her beskriver det følelsesmessig sårede lothario nok en gang håpløsheten til en blindvei-datakatastrofe.
Desperat søker flukt fra sine sykliske vaner, All Love Lost antyder Joe Buddens selvdestruktive tortur kan være utenfor hjelp. Mens mange i hans posisjon sikkert føler presset fra stjernestatus, er den sykelige Man Down forankret i et forfølgelseskompleks som grenser til paranoia. Copping bønner for sympati, her, reagerer Joe på de ubehagelige offentlige ryktene rundt navnet hans ved å male ham som et offer for uheldige omstendigheter. Udødelig fortsetter å stille spørsmål ved verden rundt ham når han går gjennom en dyster eksistensiell krise: til tross for sin triumf over utallige hindringer, vurderer han å gi opp livet helt for å slutte å skade seg selv og andre. Denne evnen til å helle alt i kunsten hans har lenge vært Buddens gave og forbannelse; der han skyver konvolutten lenger enn de fleste, kan den gledeløse reisen hans være for langvarig til at den gjennomsnittlige lytteren mages.
Der han setter sin ære i sin lyriske gave, er den største styrken til Joe Buddens disposisjon muligheten til å kanalisere en rekke følelser. På det første verset av Love I'm Good beklager han den drastiske tilstanden til Hip Hop om at Y'all gjorde et rot av det / Og noen må adressere dritten / Rakim ville aldri ha på seg kjole og dritt før han direkte ropte Young Thug og Fremtid ved navn. Med sitt mannskap ansett som et verdig alternativ til det nevnte, viser han på Slaughtermouse hengivenhet overfor Eminem og hans våte brødre Crooked I, Joell Ortiz og Royce Da 5’9. På et enda mer personlig notat takler Love For You farens sviktende helse og hatet fra hjembyen Jersey City. Mens han fremdeles er på den dystre siden, er denne blandede pose med ideer en velkommen avgang fra hans tilbaketrekning til elendighet forårsaket av kvinner.
En utvidelse av hans Humørmusikk mixtape-serien, vil Joe Buddens mest hardcore-entusiaster helt sikkert feste seg til All Love Lost ’Rop om hjelp. Han søker frelse gjennom sangene hans, og hans splittede personlighet skifter mellom en grunne kvinne og en skadet entertainer som er tvunget til å se i speilet. Det dystre verdensbildet gjennom hele albumet når sitt høydepunkt på det ni minutter lange Only Human hvor han utdriver demonene sine, og gjenopplever en nedsmelting forårsaket av tung narkotikabruk og en drikkebøyer. Joe Buddens innspilte terapi gir en stemme til de tapte, men til tross for sin enorme lyriske evne, All Love Lost finner Joe lage musikk så mye for sin egen katarsis enn å koble sine klager til enten andre følelser i ham eller verden for øvrig.
