3,5 av 5- 3.47 Samfunnsvurdering
- 18 Vurdert albumet
- 7 Ga det 5/5
22 år inn i det som har vært en solid (noen ganger spektakulær) rap-karriere, er Lil Fame og Billy Danze (aka Brooklyn's M.O.P.), som annonsert i tittelen på deres siste EP, Gatesertifisert . Sannsynligvis mest mainstream-kjent for nå 14 år gammel stick-up hymne Ante Up, det er seks album, massevis av kjas og ubestridelig dyktighet i historien om deres oppgang, som på denne nevnte EPen føles som om nivået av kjas fortsetter å være høy, informer materialet med en kampklar energi, selv om det ser ut i rap for tiden at duoen ikke har noen kriger å kjempe.
Det tar M.O.P. mindre enn ti spor og uten to trusler om vold som høres likt ut, og la rap ligge i et blodbasseng og lure på hvor kjeden hans gikk. DJ Premier-sjefen produserte denne EP-en, så harde rapper av harde dudes over harde beats burde være forventningen. Med en legendarisk produsent som hjelper prosjektet (pluss to veteraner som begge produserer sine egne spor), kommer lerretene som deres malede fortellinger er malt fra alle vinkler og oppfyller den klassiske rap-boom-bap-forventningen.
Når det gjelder single Welcome 2 Brooklyn, er den produsert av Chaka Khans nevø, ChuckHeat, som også synger sporet. Når det gjelder Busta Rhymes-assistert bokstavelig lyrisk krim, Broad Daylight, er det lite kunnskap A Fresh bak brettene, med Rotterdam, Nederland-baserte Mr. Probz på kreditter for kick-drum ledet soul-swinger Hustle. Mens mange kanskje ikke kjenner produsentenes navn, er stilen deres uhyggelig New York, noe som gir albumet en unik følelse av å være en flott historie om Hip Hop-kulturens allestedsnærværende natur i dag.
For så mye som M.O.P. skal feires for sin topp innsats på dette albumet, gjesteplassene skinner virkelig. Maino slipper inn på Welcome 2 Brooklyn, hans festklare strømmer fremdeles pakker et slag, to sider av samme mynt finner balansen i et spor. Busta Rhymes kommer seg ut av Swagger Wagon lenge nok til å plage gatene med bred dagslys, et spor med raps som berører Ebola og Adrian Peterson, Buss-a-Buss, som viser seg både rettferdige og relevante. Mobb Deep blir med på EP-tittelsporet, en sang som føles som om den skal spilles i høye volumer under dekke av stump røyk på en nattklubb i New York ca 1994. Selv om det ikke er det tydelige frem og tilbake rimspillet til rappere-som- hemi-drevne muskelbiler EP nærmere American Muscle, tittelsporet er definitivt verdsatt for det viktige throwback-elementets skyld er på en plate.
Men hvis du leter etter Ante her oppe, er det ikke å finne på banen med Busta Rhymes. Ante Up fungerer fordi det er en manisk eksplosjon av New York-spesifikk gateenergi innkapslet i en rap-plate. Den mest New York-platen på albumet er Fizzy Womack og DJ Premier-produsert 187. Premier er på kuttet og eksemplet er av Head Over Heels av 80-talls synth popstjerner Tears for Fears, så det er definitivt to tiår med Big Apple-tradisjoner som skjer på samme plate. Når kroken faller på 187 på gang / alle får det, alle et mål du vet nøyaktig hva du har registrert deg for og duoen leverer. Det er som om felle og tekno aldri skjedde, og krimhistorier i rap hørtes fortsatt ut som om de ble fortalt over James Brown-prøver.
Hvis du leter etter en utgivelse som vil bekrefte din kjærlighet til rap som høres ut fra hvor rap kom, er dette en ideell utgivelse. Å gå tilbake til en tid før sjangeren føltes som om den hjul-nødvendige gjenoppfinnelsen, Gatesertifisert annonserer nøyaktig hvem M.O.P. er, og leverer produkt som mer enn oppfyller forventningen. Når kvalitetskunstnere lager en kvalitetsutgivelse - selv om det sannsynligvis ikke er nyheter - gir det en god lytting, som i dette tilfellet trumfer alt annet.
