4,5 av 5- 4,73 Samfunnsvurdering
- 273 Vurdert albumet
- 231 Ga det 5/5
Mye er blitt sagt om Nas og Damian Marley siden de kunngjorde sitt samarbeid som Fjerne slektninger . Mens mye av det var ros i påvente, vokste forventningene til nesten uoppnåelige høyder. Både Nas og Jr. Gong er ikke fremmede for dette - begge sønner av kjente musikere, begge med hits i historien. Hver har høyt respekt innenfor sine respektive sjangre, hver for seg, har de klart å smi rike arv i gatene, samtidig som de alltid har opprettholdt et budskap i musikken. Med budskapet bak et prosjekt som Fjerne slektninger - å tegne sterke parreller mellom musikken i Afrika, Amerika og Karibien, så vel som det ene blodet som strømmer i oss alle, det ville være lett å bli for prekeg, for informativ. Heldigvis skaper Damian Marleys kraftige produksjon den perfekte overflaten for han og Nas for å utdanne og demonstrere poengene sine mesterlig.
Amazon.com-moduler Tekstmessig kan albumet skryte av tankevekkende, introspektiv skriving. Fjerne slektninger eksemplifiserer den typen lyrisk dyktighet begge artister har blitt kjent for, med sanger som Welcome To Jamrock og If I Ruled The World i deres respektive kataloger. Realtives snakker om aktuelle hendelser (My Generation 
), deres egne triumfer gjennom problemer (Strong Will Continue ) og verdslige spørsmål (Afrika må våkne opp ) med samme smidighet, som behendig dekker emner med dyktighet og innsikt. De gir ord til lojalitet (venner), lykke (tell dine velsignelser) og religiøse overbevisninger (i hans egne ord), og deler personlige berøringer hver gang. Begge tar risiko, og balanserer masterplanen, ettersom Nas oppriktig forutsier fødselen til sitt yngste barn. Gjennom hele albumet stiller Nas og Jr. Gong de riktige spørsmålene (hvorfor kolliderer vi alle? Hvorfor dør de unge?) Og gir akkurat nok inspirasjon i prosessen (Bare de sterke vil fortsette, jeg vet at du har det i deg) . De tilbyr riktig mengde positiv innflytelse med en balansert realisme, sjonglerer intellekt med levd erfaring. De klarer også å gjøre noe få tradisjonelt bevisste merkede artister trekker frem; de høres aldri kornete eller konstruerte. Bare kunstnere av denne størrelsen kunne trekke denne typen oppgaver. Med ærlige følelser, intelligente barer, morsomme melodier og flytende levering hele tiden, er dette et referansealbum for Damian og Nas, både som artister, men også som sosialpoetiske profeter.
Produksjonen på albumet viser hvor mye tanke det ble lagt ned i prosjektet, en som også viser rekkevidde. Der mange har glemt den tapte kunsten å lage album i full lengde, serveres dette prosjektet best. Uansett om du blander live instrumentering med smidige blikkprøver (The Promised Land ) eller lån fra forskjellige kulturer og sjangere, beats her skuffer ikke. Bob Marleys yngste sønn (med litt assistanse fra bror Stephen) hevder seg ikke ofte som en Hip Hop-produsent, og hevder seg som allsidige studioledere. Det er for eksempel forfriskende å høre stamtrommer på Tribal War etter oppbruddene i As We Enter . Alt dette setter scenen for Strong Will Continue, som fungerer som en av de fremtredende i en haug med uniqye-kutt, en hymne som blusser med elektriske gitarer, pianotaster og et kraftig trommemønster. De kan også dempe ting ned (Leaders), bringe de akustiske gitarene ut (Count Your Blessings and In His Own Words) og låne fra forskjellige kulturer og språk, noe man hører på chants i Patience Dispear og venner. De kan gå fra det tilgjengelige (Min generasjon) til det grusomme (Nah Mean) med letthet og holde hodene nikkende gjennom, uten å miste sammenholdet som gjør dette til et komplett album. I likhet med Madlib har Damian Marley evnen til å få musikken til å høres globalt relevant ut. Produksjonen samsvarer perfekt med de lyriske punktene, noe som kan være en av de mest utfordrende prestasjonene på et så ambisiøst prosjekt.
Fra det øyeblikket lytteren absorberer åpningskutt, Når vi går inn, blir kjemien størknet innen fjerne slektninger, ettersom de to handelsstengene, og denne samarbeidsånden kan sees gjennom hele albumet. Nas ’og Damians arbeid er fantastisk, og hver gjest (Stephen Marley, Joss Stone, Lil Wayne , Dennis Brown og to gjestesteder fra K’naan) passer fornuftig med prosjektets omkrets, og sørger for at ingenting blir gjort for show og ingen detaljer blir spart. Foran mot bak gir dette albumet ikke noe fyllstoff og har substans. I en genrebøyende innsats klarer duoen å lykkes med å skape et samarbeid best fra begge verdener uten å gå på akkord med noe - en bragd som sjelden er sett. Relativiteten mellom Nas og Marley kommer over i denne musikken så vel som den gjør i deres budskap, da begge mennene skaper et referanseindeks i sine rike karrierer.
Les tekstene til dette albumet her .
