3,9 av 5- 4.33 Samfunnsvurdering
- 6 Vurdert albumet
- to Ga det 5/5
The Cool Kids har alltid tenkt utenfor boksen. Når De Bakesalg EP falt i 2008, det var unektelig friskt og lydmessig langt unna artister som Lil Wayne, T-Pain, Flo Rida og andre som regjerte Billboard Hot 100 på den tiden.
Chuck Inglish og Sir Michael Rocks tok prøver fra N.W.As hardcore gatesang, Fuck The Police, og flettet den inn i Gold & A Pager, som egentlig var den tusenårsvise måten å hylle pionerene som la grunnlaget. Så kom komplikasjonene med Chocolate Industries, Midtvestens duos engangs-label, som brakte The Cool Kids ’progresjon til et skrikende stopp.
Spol frem til juli 2016 og noe Rocks en gang ansett som umulig, skjedde faktisk. The Cool Kids offisielt gjenforent og sørget for fansen et nytt album var på vei.
15. september, etter å ha sluppet en håndfull loosies som Connect Four og Running Man, gjorde duoen sitt løfte og leverte Spesialutgave Grandmaster Deluxe, en 16-spors berg-og dalbane tur produsert helt av Inglish.
Som Inglish beskrev til HipHopDX, følte det å gi ut et veldig dypt pust å slippe albumet og deretter puste ut. Det er en utgivelse for ekte.
Albumåpner The Moonlanding, med en intro fra komikeren Hannibal Buress, setter tonen med sine illevarslende synthlyder og dyp 808 bass. Med linjer som, Vi kalte det haiuke, fordi du er noen bitere, The Cool Kidser tilbake med hevn og kaster bort tid på å forsøke å utslette enhver opplevd konkurranse.
Tar noen notater fra N.E.R.D., Break Your Legs, kanaliserer 2001-stjernen Rock Star med kroken sin. Sporstøttene vil gi mer rullende bass parret med Rocks ’og Inglish’s skrytende barer.
Et av prosjektets høydepunkter, Westside Connections med Buddy, Jay Worthy og Warm Brew, minner om klassiske Zapp & Roger og tidlig West Coast G-Funk. Sangen klarer å gi hver stemme nok plass til å ri den funked-out-rytmen uten å bli rotete.
The Motion gir et par minutters pusterom før intensiteten tar seg opp med T.D.A., som finner A-Trak, Reese Laflare og Larry June ekko den Miami bassstil som startet på 80-tallet.
Too Smooth avslutter albumet og fungerer som utropstegn til en eksplosiv retur. Mens noe av det lyriske innholdet mangler intellektuell modenhet, kan det ikke benektes Inglishs beats bang fra start til slutt. He er ubeskjedent redd for å bøye sin lydkreativitet, selv om det faktum alene føles som en av albumets eneste svakheter.
Det er så eklektisk at det mangler sammenheng og sliter med å finne en jevn flyt, men en av tingene som gjør The Cool Kids så spennende i utgangspunktet er at Inglish og Rocks utstråler en luft av apati. De gjør hva de vil og beholder sin kulhet uansett pris.
Jepp, de kule barna er tilbake.
