Publisert: 29. april 2020, 19:09 av Scott Glaysher 2,5 av 5
  • 2.17 Samfunnsvurdering
  • 6 Vurdert albumet
  • 1 Ga det 5/5
Gi din vurdering 12

Den som hevder DaBaby ikke var den hotteste rapperen i 2019, må ha hatt øynene lukket og ørene var lukket fordi Suge-skaperen var overalt i fjor.



Ikke bare droppet han sin iøynefallende debut Baby on Baby men han ga også ut sitt andreårs album KIRK bare seks måneder senere. Legg til noen smash-singler som BOP og høyprofilerte remixer, en utsolgt turné, en Grammy-nominasjon til miksen, og Charlotte-rapperen hadde en av de beste 12 måneders løpeturene i dagens Hip Hop-historie, som kulminerte med at han tjente HipHopDXs årets rapper for 2019 og nabbing Sang og Video av årets utmerkelser også.



Denne kroningen stoppet ikke entusiastisk i år, men da han droppet sitt tredje studioalbum, Skyld det på babyen . Alt fra produksjonen til emnet på dette nye albumet ligner frustrerende de to første prosjektene. Etter å ha lyttet til albumet fra forsiden til baksiden, ser det ut til at DaBaby ble grådig i sine forsøk på å utnytte buzz han utviklet i fjor. Enkelt sagt, Baby ga ikke fansen en sjanse til å savne ham og ba ikke nødvendigvis om et nytt prosjekt. I stedet løp han tilsynelatende 13 sanger sammen i håp om at det ville skaffe ham noen reddbare strømmer under musikkens foreløpig enestående langsomme sesong.








For å gjøre saken verre er dette albumet merkbart mindre polert enn de to foregående. Kirk INTRO var inderlig og godt rappet mens albumets intro CAN’T STOP er nok en jackhammer-skrytfest som har blitt hørt en million ganger før. CHAMPION og tittelspor følger nøyaktig samme aggressive rap-by-numbers-formel (bortsett fra beat-flips på tittelsporet). Imidlertid er noen få spor ganske fengende og viser noe avvik i Babys sangskriving. Hovedsingelen FINN MY WAY viser at Baby kan klare å tro troverdig om noe annet enn bankkontoen og triumferende pikkespill. Han uttrykker litt eksponering med linjer som de behandler meg som skurken / Gjett om jeg glemte å nevne / jeg er bare en nigga med et knust hjerte, prøver å finne veien hjem. Men akkurat når lytterne tror at han endelig viser noe sårbarhet, rapper han straks Og jeg sitter her med bilen i parken mens hun kjører pikk til sangene mine.

En del av DaBabys superkraft som rapper er hans evne til å underholde enten det er gjennom sosiale medier, musikkvideoer og viktigst av sangene folk vil kaste på repetisjon og dans rundt til. Disse øyeblikkene vises på spor som PICK UP som inneholder Quavo, er produsert av DJ Kid er like glatt som noe annet på RapCaviar akkurat nå. DROP er ikke bare albumets beste sang, men også den som bryter semi-nytt territorium. Med litt hjelp fra A Boogies silkeaktige vokal og London On Da Tracks lo-fi-beat, klarer Baby å skape et ærlig spor som er like morsomt som det er lett i ørene. Det som imidlertid ikke er lett for ørene, er JUMP; YoungBoy Never Broke Again-funksjonen som høres ut som et kaotisk karneval med dårlige rim og enda verre ad-libs.



Skyld det på babyen er en åpenbar feil i DaBabys ellers feilfri oppgang til rap-stjernestatus. Dette er ikke å si at han ikke kommer tilbake snart med noe mer vesentlig, men som det ser ut, har dette albumet sin minst avspillingsverdi. På grunn av den lille håndfull pulspumpende sporene og liten avvik i sangene hans, bør dette albumet ikke automatisk markere en nedadgående bane i Babys karriere.

Det viser imidlertid at det ikke varer noe for alltid, og innflytelsesrik musikk tar ofte tid å lage.