4.0 av 5- 4.58 Samfunnsvurdering
- 19 Vurdert albumet
- 14 Ga det 5/5
MC Eiht er en av de dyktige historiefortellerne på vestkysten som er i stand til å male levende bilder av en hustlers kamp på en måte som hopper av lerretet. Selv om han aldri nådde samme berømmelsesnivå som noen av hans samtidige som Snoop Dogg, Ice Cube eller Dr. Dre, Compton-innfødte, opprettholdt sin relevans ved aldri å kompromittere sin autentisitet for å overholde det som er varmt for øyeblikket. Og han har absolutt ikke sluttet å rope ut sin nå beryktede slagord, GEAH !, som har vært en bærebjelke gjennom en karriere toppet av flere album med Comptons Most Wanted, og hans magnum opus, Streiht Up Menace, fra kultklassikeren fra 1993 Menace II Society .
Nesten 25 år senere er Eiht tilbake med et nytt album for purister, Hvilken vei Iz West , med en fantastisk rollebesetning av rappens udiskutable elite fra en svunnen tid - blant annet The Outlawz, The Lady Of Rage, Kurupt, Cypress Hill's B-Real, Xzibit og Bumpy Knuckles. Vridningen? Hele prosjektet er eksekutivt produsert av ekte Hip Hop luminary DJ Premier, som også gir beats på tre av de 15 sporene sammen med den østerrikske beatsmeden Brenk Sinatra. Mens noen mennesker klør seg i hodet på vestkysten / østkysten, går forholdet mellom Eiht og Preemo tilbake til 1992 da de første gang poserte for Comptons Most Wanted's Def Wish II (Remix).
Gjennom hele albumet viser hvert spor utvetydig at O.G. rappere over 40 år kan spytte lyriske kuler godt etter det mange er raske til å kalle sin beste alder. Her er det ingen utløpsdato på MCs ordspråklige holdbarhet. Snarere støter størstedelen av prosjektet med Preemos klassiske Hip Hop-livskraft laced med Eihts gangsta rap-følsomhet. Sammen med Sinatras tidvis mørke og dystre soniske utnyttelser, er den 56 minutter lange innsatsen en sunn balanse mellom Gang Starr-esque-produksjon og mer moderne lydbilder som minner om tidlig Nipsey Hussle.
Bly singel Representer slik introduserer Eihts publikum på nytt for den samme ubarmhjertige raserien til stede på eldre grusete hettesanger som All For The Money fra hans solo-debut i 1994, We Come Strapped, eller Hood Took Me Under fra Comptons Most Wanted's 1992-klassiker Musikk til Driveby .
Derfra tar Eiht lytteren med på en vill tur gjennom Compton Zoo, der han rapper, er penger planen, så jeg dobler opp raskere / tenk det og vil ha det / dritten blir tykk, og kast terningene smartere / og det er livet noen ganger / følg med og les mellom linjene, en klar invitasjon til å dykke dypere inn i kompleksiteten til hans tilsynelatende enkle rim.
la meg rocke kroppen din
Lady of Rage tar deretter flittig kommandoen på Heart Cold der den tidligere Death Row Records-signaturen skinker på stolpene hennes fra hoppet. Det er den opprinnelige, banebrytende, MC-kriminelle / bokstavelige lyriske toppen av kvinner som rapper / Den ugjestmilde, ubøyelige skurken som er sendt hit for å fullføre deg / Ingen subliminal / Jeg gir deg bare fakta, og gir deg nåværende diss-dronning Remy Ma et løp for pengene hennes. Det er et vers som er så eksplosivt at det er vanskelig å ikke kreve at hun kommer ut av rap-pensjonen.
Etter hvert som albumet begynner å rase, skjærer Last Ones Left, som har andre medlemmer av Comptons Most Wanted, ut deres udødelige engasjement for kulturen mens 4 Tha OG'z med Bumpy Knuckles (en av tre Preemo-takter) pisker opp noen umiskjennelig nostalgi takket være sin Golden Era boom-bap-stemning, og Premier's nøyaktig plasserte riper over den sjelfulle rytmen. Det siste sporet, You Nia’z, avslutter stille albumet med Sinatras egen lunefulle sommerhymne (tenk DJ Jazzy Jeff og Will Smiths Summertime) og Eihts introspektive kommentar til aktuell rap. Vi er ikke jævla med deg / jeg sa at disse niggene ikke er ekte / De spytter på mikrofonen med dritt vi ikke kan føle, spytter han.
Sjelden er et album kritikksikkert, og et par ugresssanger (Sittin Around Smokin ’and Medicate with Xzibit) stagnerer ting og synes ærlig talt ikke nødvendig. Kanskje det er noe Eiht kan ha vokst ut, så det føles på en måte litt tvunget. Bortsett fra det, Hvilken vei Iz West kartlegger en tydelig vei for andre vestkystlegender å følge etter og fungerer som en trofast påminnelse til rap-samfunnet om at Eiht aldri var tapt. GEAH!
