2,8 av 5- 3.38 Samfunnsvurdering
- 37 Vurdert albumet
- 9 Ga det 5/5
De sier at en rapper bruker hele livet på å skrive sitt første album, og selv om Torontos Tory Lanez har gitt ut 15 mikstape og en EP siden 2009, hans offisielle studiodebut Jeg sa deg er helt klart hans livsverk. Det var en tid for ikke lenge siden da Daystar Peterson var veldig flink til å være rapper bortsett fra selve rap-delen. Det var Tory handlet om å ta utallige videoer for hver sang, kjempe seg inn på hver musikkblogg på Internett, dele ut mixtapes i Toronto kjøpesentre, opptre på de minste stedene og i utgangspunktet fullføre noe annet mas. Musikken han promoterte var imidlertid aldri sterk nok til å sette karrieren i brann. Syv år siden fremveksten og maset har vært den samme, men musikken har bare blitt marginalt bedre.
Jeg sa deg fungerer som Lanez ’selvbiografi, men mer som en stor F YOU til de som kanskje takket nei til å ta CDen hans i kjøpesenteret for et halvt dusin år siden. Selve tittelen viser at han har siktet mot dette suksessnivået siden den dagen han bestemte seg for at han skulle rap. Introskitens åpningslinje - Mitt navn er Daystar Peterson og en dag skal jeg være den største artisten i verden - bare kanskje forårsaket en skulderforflytning med en så enorm rekkevidde, men ifølge Lanez er dette skjebnen han fortjener.
Når du lytter til denne mega-28 sangen opprinnelseshistorie, vil lyttere (til og med allerede fans) synes det er vanskelig å mage alle stopp og starter. Det er egentlig et plott som går fremover med skittslag hver annen sang, og ved det 10. sporet er du usikker på hvor mye mer av sagaen du trenger å høre. Hvis du fjerner de 14 sketsjene og spiller gjennom den på den måten, ville det ha endret lytteopplevelsen drastisk, ettersom det er litt kvalitetsmusikk å engasjere.
Brownstone-redux Say It, Summer ’16 smash og panty-soaking LUV og Flex er alle tidligere utgitte singler har klart seg bra alene og lover også godt på et ellers uoriginal konseptalbum. Det er ikke mye her som skiller Tory fra mange andre artister som slår bølger i dagens spill. For eksempel tar 4am Flex en gigantisk bit av Kendrick Lamars The Art of Peer Press, da detaljene om en hjemmeinvasjon gikk galt nesten ordrett. Han har til og med klart å adoptere den stadig mer populære rap / sang Drakkardnoir-strømmen på en håndfull kutt, og i utgangspunktet resultert i humørfylte beats med Tory's raspy adlibs. De tilbakevendende produsentene på dette albumet som Benny Blanco, Cashmere Cat og Play Picasso får toppkarakterer for å lage engasjerende moderne slag, men Tory gjør dessverre ikke mye med dem.
Ironisk nok, Jeg sa deg forteller oss ikke mye annet enn at Tory er veldig stolt av å være kjent. Han høres revet ut mellom en gatekjær fra USA, en ydmyk fyr fra Canada og noen unger fra midten av ingensteds med umåtelige ambisjoner om å være en populær rapper. Lyden hans er strukket altfor tynn, og selv om han får litt tre på ballen med noen av de større singlene, er de resterende to dusin sangene her streik.
