Et emne som har flyr over sosiale medier i det siste, er kunstnere som eier sine mestere.
En mester er et begrep som brukes til å referere til den opprinnelige lydopptakets copyright til en sang. Når en artist spiller inn en sang, lager han eller hun også et originalt lydopptak beskyttet under USAs copyright-lov. Med landskapet i musikkbransjen som stadig involverer megler mange artister, spesielt de som er signert til store plateselskaper, avtaler for å beholde eierskapet til lydopptakene sine.
Popstjernen Taylor Swift eier ikke masteropptakene sine og har uttrykt henne offentlig følelser og frustrasjoner (hennes erke-nemesis Scooter Braun nettopp anskaffet dem). I mange år ble standard plateavtale opprettet for artister å forkaste alle rettighetene sine innen lydopptakene i bytte mot en royalty. Det er egentlig hva en platekontrakt er.
Plateselskaper jobber med å selge og distribuere innspilt musikk.
troy aikman og jay z ser like ut
Teknologi har alltid vært drivkraften bak musikkbransjen. Så, med utviklingen av musikkstrømmetjenester og andre sosiale medieplattformer, har mange artister mulighet til å levere musikalsk innhold direkte til fansen uten å stole på plateselskaper.
Slik praksis har gitt nye og veletablerte artister innflytelse når de forhandler om plateavtaler. For eksempel er artister som Chris Brown og Beyoncé ikke lenger i tradisjonelle plateavtaler. De eier nå sine masteropptak og samarbeider med plateselskaper for å distribuere musikken deres under en lisensavtale, ikke en platekontrakt. Denne typen avtaler gjør at de kan ha full kontroll over lydopptakene sine i fremtiden.
På den annen side har Taylor Swift ikke noe eierskap i katalogen på seks album med Big Machine Records. Du spør deg kanskje: Hvorfor skulle et plateselskap gjøre en slik avtale? Rett og slett fordi plateselskaper driver med å selge innspilt musikk. Slik tjener de penger.
Selv veteranrapperen Nas lærte om verdien av å eie sine mestere på den harde måten. I et intervju på Nores og DJ EFNs Drink Champs-podcast var Nas veldig ærlig om ikke å eie mesteropptakene for sine fire-fem album. Den legendariske innspillingskunstneren Prince, som i mange år var talsmann for rettferdig lønn og eierskap, kjempet mot store plateselskaper i mange år før han døde. Dessverre for Nas forårsaket hans manglende eierskap i hans mestere at et samarbeid mellom ham og Prince ble stoppet. Prince ville ikke bidra til noen innspillinger uten å få eierskap i master (lydopptakets copyright).
jake paul og erika går fra hverandre
Hva har alt dette med produsenter å gjøre? De fleste produsenter er kjent med å forhandle om eierskap innenfor ytelsen copyright. Denne prosessen blir også referert til som å sikre publiseringsdeler. Men hva med lydopptaket? Som en del av vanlig praksis er lydopptakets copyright delt likt med 50 prosent eierskap som går til både artisten og produsenten. Hva om du produserer en sang for store innspillingskunstnere som Chris Brown, Beyoncé of Lil Nas X ?
young jeezy trap or die 3 mixtape
Med så mange artister som prøver å beholde eierskap innenfor sine mestere, vil artister forsøke å få produsenter til å overføre lydopptaksrettighetene sine for å få mer kontroll over sangkatalogene sine. Denne taktikken er ikke noe nytt.
I løpet av karrieren har jeg blitt tilbudt store summer med kontanter for å overføre lydopptaksrettighetene mine til innspillingskunstnere som er signert til store etiketter.
Selvfølgelig takket jeg nei til disse tilbudene. For produsenter i dag er det enda viktigere å ikke motstå fristelsen om å overføre rettighetene dine for en rask penge.
La oss for eksempel si at Artist A kjøper et eksklusivt spor fra produsentemarkeder som Beatstars, Airbit eller License Lounge. Sangen skaper litt oppmerksomhet fra store etiketter og artist A signerer en platekontrakt med en label. På dette tidspunktet deler produsenten og artisten A likeverdig eierandel i masteropptaket 50/50.
Det er to scenarier som kan skje på dette punktet. Nummer 1: Plateselskapet vil kanskje ha 100 prosent eierskap av masteropptakene opprettet av kunstner A. Eller nummer 2: Plateselskapet kan godta å lisensiere masteropptakene fra artisten. Som produsent er det her du har størst innflytelse for å forhandle. Hvis en produsent beholder eierskap innen mestrene, kan han eller hun få samme fleksibilitet som kunstnerens ønsker.
Tradisjonelt har produsenter signert sine lydopptaksrettigheter i bytte mot en produksjons royalty, fordi det var bransjens forretningsmodell skapt av de store plateselskapene. Dette er ikke lenger standarden lenger. I de fleste artist-plateavtaler godtar plateselskapet å betale artisten en royalty (en prosentandel av platesalget) i bytte for å selge lydopptakene hans.
yg klandre det på gatene zip
Artisten betaler deretter produsenten en royalty ut av sin andel. Hvis plateselskaper er mindre interessert i å eie masteropptak i dag, hvorfor skulle produsentene overføre lydopptaksrettighetene sine til noen?
Jeg spår at de fleste store innspillingskunstnerne vil eie sine mestere i fremtiden uansett.
Darrell Digga Branch er en Grammy-nominert, platinaselgende produsent som har laced beats for slike som JAY-Z, 50 Cent, Jennifer Lopez og Cam’ron, som han var med på å lansere Dipset-bevegelsen med. Følg ham på Instagram @sixfigga_digga for mer innsikt i musikkbransjen.
