4.0 av 5- 2,50 Samfunnsvurdering
- 63 Vurdert albumet
- 27 Ga det 5/5
Fire Drake-album og for syv år siden falt Scarface Emeritus , som han sa den gangen skulle være hans siste album. Mr. Scarface er tilbake med Dypt rotfestet . Men bærer albumet fersk frukt eller råtne kaste bort?
Som tittelen antyder, Dypt rotfestet finner at S carface kobler seg til Houston-hetten som reiste ham. Det som holder denne regummieringen frisk er at Scarface nærmer seg innholdet fra et mer modent perspektiv denne gangen. Det er en rettferdig indignasjon mot raseurettferdighet og et behov for selvbevaring som Scarface retter mot hans omstendigheter. I stedet for å forkynne fra en talerstol snakker han imidlertid gjennom historier, fra det rastløse barnet i kirken på All Bad, til hustleren på Do What I Do, til offeret for et rasistisk system på The Hot Seat. Han tar sitt ansvar som en eldre statsmann for Hip Hop seriøst med opplevelsen av å støtte sin visdom. Jeg har vært der ferdig som vokste fra fuck ups / Et hardt hode gjør en nigga myk rumpe tøffere, han rapper på Gud.
Han gjør det klart at disse historiene representerer Scarface of the fortid. Du er en del hyllest, delrefleksjon om moren og barna hans som viser Scarface som en far og en arbeidende mann i stedet for en hustler. Jeg ser hvor moren min var mamma som bestemoren min / Barna mine som om jeg var hver dag som en avvik, han rimer på deg. At veksten er vel og bra, men oversettes det til god musikk? Svaret er et rungende ja. Scarface's vokale tilstedeværelse er like fengende som alltid, spesielt når temaet er åndelig. Han vurderer hva han ville gjort hvis han fikk den ultimate kraften til Gud, noe som resulterte i den mest rørende sangen på albumet. Alt fra Scarface’s aches for a better world til John Legends soulful hook gjør Gud til albumets tyngende, opplyste midtpunkt.
All Bad besøker åndelig territorium og finner en ung Brad Jordan som prøver å utføre den delen i kirken mens hans hemmelige gateaktiviteter venter på ham på utsiden. Dualiteten er overbevisende. Selv når Scarface ikke er åndelig, kan han trekke i hjertestrengene med to spor som kunne ha fått tittelen Mind Playin ’Tricks ’15: Voices and Steer viser en mentalt ustabil mann som roper på hjelp. De er samtidig skremmende og melankolske, og mens de harker tilbake til Mind Playin ’Tricks On Me, står de på egenhånd som undersøkelser av hvor skjøre den menneskelige psyken kan være.
Musikalsk, Dypt rotfestet er lavmælt, ypperlig spiller etter Scarface's sterke sider. Pianosløyfer og tykke trommer trekker inn lytteren mens de lar Scarface ta sentrum på flere spor, og gir albumet en sammenhengende følelse uten å høres repeterende ut. Av og til, som på Gud, er det en sjelfull, episk følelse, men de fleste spor har den grunnleggende følelsen som passer til plata. I likhet med produksjonen utfyller samarbeidene Scarface uten å iscenesette ham. Nas og Rick Ross er sterke på Do What I Do, mens Papa Reu, Z-Ro, Rush Davis, CeeLo Green og Avant alle gir jevn vokal gjennom hele albumet. På hvert eneste spor er det imidlertid klart at dette er Scarface-showet.
Det er ikke alt fersk. Det er noen få feiltrinn, nemlig Dope Man Pushin ’og No Problem. Førstnevnte finner Scarface på nytt innhold han har blitt opplivet mange ganger, men denne turen finner ham uten sin vanlige kortfattethet. Heldigvis holder Outro No Problem fra å være det siste inntrykket av albumet. Det er bra fordi Scarfaces siste tilbud er et av de bedre Hip Hop-albumene i 2015. Dypt rotfestet finner Scarface fast forankret i røttene mens han viser modning som mann og kunstner.
