3,5 av 5- 4.33 Samfunnsvurdering
- 58 Vurdert albumet
- 37 Ga det 5/5
Katalogen til Ghostface Killah er imponerende. Med utgivelsen av hans nye album, 36 årstider , Tony Starks har nå droppet elleve album på 18 år. Og konsistens har alltid vært nøkkelen. På Hombre de Hierro , introduserte han Wu-Tang-fans for sitt eget fortellemerket og stolte på det for det meste av sitt påfølgende arbeid. 36 årstider er en fortsettelse av den trenden, med en annen unik historie som utspiller seg under overflaten.
Et konseptalbum, 36 årstider er basert på karakteren Tony Starks 'retur til Staten Island etter en fengsel på ni år (36 sesong). Hans retur er ingenting om ikke skuffende; bygninger er falleferdige, forbigående sprenghoder blander gatene som zombier, og en ny generasjon kan ikke huske eller forstå legenden om Ghostface. I et nøtteskall viker Ghostfaces nye omgivelser for tilbakeslagene han møter, enten det er å bli skutt og kritisk såret, eller pågrepet av hendene på krokete politibetjenter. Han unnslipper døden takket være akuttkirurgi utført av den skiftende, utrolig talentfulle Dr. X (Pharoahe Monch). I referanse til omslagsbildet gjør Dr. X Ghostface til en type monster fra Bane eller Jason Voorhees. Ved slutten av albumet blir lytterne introdusert for hans nye alias, GFK, som etter løslatelse fra fengsel er byens forsvarer.
Forventet er albumet latterlig lyrisk. Hip Hop fans av alle turer vil være fornøyd med tilstedeværelsen av veteraner som DE (som rapper sirkler rundt de fleste av rappenes jevnaldrende) på fem spor, Kool G Rap (OG og lyrisk dynamo) på tre, og Pharoahe Monch. Hver av de nevnte artistene, inkludert Ghostface, høres vokalt ut som seg selv for 20 år siden. Ved siden av AZ og Kool G Rap på The Battlefield, spytter Ghostface: Og navnet mitt ble falmet ut som noen gamle jævla sokker / Jeg vil ha respekt, disse gatene var min lekeplass en gang / jeg var Mack over 110 på disse stuntene / Ikke en gang ville en nigga test meg eller bli skikkelig / jeg ville gått nedover gaten og nyset, de velsignet meg alle. Disse ordene er spesifikke for historien som blir fortalt, men fungerer også i sammenheng med Rap-spillet i dag.
Produksjonen håndteres hovedsakelig av The Revelations, som spiller all musikken under den dystre historien. De fungerer også som stille fortellere gjennom den ofte hørte tegneseriefortellingen. Et bestemt tema ble etablert tidlig på albumet, og det er også tre R & B-tall spredt rundt. Disse sangene, enten de treffer eller savner, tilfører LP en annen dimensjon. Kandace Springs er en fin tempoendring på Bamboo’s Lament, og The Revelations gir et hokey, men groovy cover av The Pretenders ’A Thin Line Between Love And Hate. Likevel, for albumets lyriske konsistens, henger produksjonen etter med en fylt avhengighet av rene, nøye tilrettelagte fortellingssekvenser. For en emcee som lever midt imellom det som ofte høres ut som kaotiske biljakter og ikke-sequitur raps som sprenger som stjerneskudd, ender produksjonen med noe av hans frenetiske energi. På albumets første omgang ser beats ut til å etablere en tendens til avslappede pianomelodier, mens andre omgang er litt mer tilfeldig. Beats begynner å bli utsatt for monotoni, og noen ganger utsetter Ghostface mindre inspirerte zingere, når det er aktuelt. Ved siden av et album som Fiskevekt for eksempel hjalp en gjeng produsenter med å etablere en viss friskhet fra sang til sang. 36 årstider mangler mangfoldet fanget på Ghostfaces tidligere verk.
36 årstider er kanskje ikke Ghostfaces største prosjekt, men det er et annet bemerkelsesverdig tillegg til hans omfattende arbeid. Å rappe sammen med Kool G Rap og AZ for hoveddelen av albumet er absolutt en godbit, og de to har sine egne øyeblikk av ære. Produksjon holder derimot ganske enkelt ikke på den lyriske dynamikken mellom Ghost, Pharoahe Monch, AZ og G. The Revelations gjør en beundringsverdig jobb, men de pene vignettene stjeler noe av den rå kinetikken som driver et superlativt Ghost prosjekt.
